Fem elementer, én pakke: verktøyene vi bruker i kurset

Når deltakerne skal lage en samlet grafikkpakke, begynner vi ikke med programvaren. Vi begynner med et ark og fem navn: tittel, segmentkort, faktapanel, pauseskjerm og avslutningsbilde. Fem elementer er nok til at pakken må henge sammen, og få nok til at alt kan gjennomgås i en kursøkt. Jeg har sett mange organisasjoner prøve å lage femten ulike grafikker før de har bestemt hva som skal gjelde for alle.

Det første verktøyet er derfor et felles rutenett. Det er en enkel flate delt i kolonner og marger, tegnet slik at sikre soner er markert fra første skisse. Alle fem elementene plasseres på dette rutenettet, og avvik må begrunnes. Det høres strengt ut, men det er nettopp det som gjør at pakken ser ut som én pakke på skjermen, selv når ulike personer har laget delene.

• Fem elementer: tittel, segmentkort, faktapanel, pauseskjerm, avslutning
• Ett rutenett med sikre soner markert fra start
• Avvik fra rutenettet krever en kort begrunnelse

Det andre verktøyet er et lite sett med faste valg. Vi låser to skrifter, en til overskrifter og en til brødtekst, og en palett på fire til fem farger der bakgrunn, tekst og én tydelig fremhevingsfarge har hver sin rolle. Marius Eriksen går gjennom kontrastprøver på ekte skjermer, ikke bare på arbeidsmaskinen, fordi en farge som ser rolig ut på en bærbar kan bli utvasket på en stor skjerm i en sal.

Poenget med å låse valgene er ikke å begrense kreativiteten, men å fjerne små beslutninger som ellers spiser tid i en sending. Når alle vet at fremhevingsfargen bare brukes til navn og nøkkeltall, kan en frivillig lage et nytt kort uten å spørre noen. Det er en praktisk gevinst som merkes første gang noen må rette en tekst i siste liten.

• To skrifter med faste roller
• Fire til fem farger, hver med en bestemt oppgave
• Kontrast kontrolleres på mer enn én skjerm

Det tredje verktøyet er malene selv. Hvert av de fem elementene bygges som en mal med felt som kan endres, og med tydelig grense for hvor mye tekst feltet tåler. Et navnefelt som er laget for to linjer, skal ikke kunne fylles med fem. Vi tester malene med de lengste navnene og de mest tungvinte titlene deltakerne kan finne på, fordi det er dem som dukker opp i den virkelige sendingen.

Navngivning er en like viktig del av verktøykassen som selve malen. Filene får korte, forutsigbare navn med elementtype og versjon, slik at den som sitter i regien ikke må åpne tre filer for å finne riktig. Denne disiplinen virker kjedelig i en kursøkt, men den er det første deltakerne takker for etter sin første lengre sending.

• Maler med begrensede tekstfelt
• Testing med de lengste navnene og titlene
• Filnavn med elementtype og versjon

Mot slutten av modulen setter hver deltaker sammen sine fem elementer og viser dem frem som en eksempelpakke. Pakken er laget med generiske merkelapper som Tittel, Programpunkt og Pause, ikke med ekte navn eller organisasjoner, slik at oppmerksomheten holdes på formen. Vi legger elementene ved siden av hverandre og stiller ett spørsmål: ville en tilskuer som kommer inn midt i sendingen forstått hva de ser?

Gjennomgangen skjer i en rolig runde der alle kommenterer andres arbeid etter de samme kriteriene: lesbarhet, plassering, konsekvens og hvor enkelt elementet er å oppdatere. Ingrid Haugen følger opp med hva som må til for at pakken kan overleveres, og deltakerne ser at en pakke er ferdig først når den er forklart for den som skal bruke den.

• Generiske merkelapper i stedet for ekte innhold
• Felles kriterier for gjennomgangen
• Pakken regnes som ferdig når den er forklart

Like viktig som verktøyene vi bruker, er det vi utelater. Vi viser ikke avanserte animasjonsoppsett, og vi lover ikke at deltakerne skal beherske et bestemt program etter kurset. Grafikk i en direktesending skal først og fremst være lesbar og stabil, og bevegelse kommer først når grunnlaget sitter. Mange nybegynnere bruker timer på effekter som ingen i salen rekker å lese.

Vi anbefaler heller at deltakerne bruker programvaren organisasjonen allerede har tilgang til. Prinsippene med rutenett, faste valg og maler fungerer uavhengig av verktøy, og det gjør at det deltakerne lærer, kan tas med hjem og brukes uten nye innkjøp. Det er en realistisk forventning å ha til et kurs: tryggere valg, ikke ferdige spesialister.

• Ingen løfter om bestemt programvare
• Bevegelse kommer etter at grunnlaget sitter
• Prinsippene fungerer i de fleste verktøy

Det siste verktøyet er en kort overleveringsmappe. Den inneholder ferdige filer, en side med skriftene og fargekodene som er brukt, og en liste over hvilke felt som kan endres i hver mal. Ingrid og jeg ber deltakerne skrive den som om mottakeren aldri har sett pakken, for det er ofte slik det er. Teknikeren som starter sendingen, har sjelden vært med på designet.

En god mappe er også en forsikring for organisasjonen. Når den som laget grafikken slutter eller tar fri, kan en annen ta over uten å gjette seg til reglene. Vi bruker en halv økt på å øve på nettopp dette, og de fleste oppdager at dokumentasjonen avdekker svakheter i selve designet som de ikke hadde sett før.

• Ferdige filer og en kort stilside
• Liste over felt som kan endres
• Skrives for en mottaker som ikke kjenner pakken